Fremskrittspartiets rolle må sees i lys av den historiske funksjonen partiet har hatt. Da partiet ble startet i 1973, het det opprinnelig Anders Langes parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.

Partiet var altså en protestbevegelse mot en stadig voksende stat som ville kreve høyere skatter. Det gjaldt også de såkalte borgerlige partiene. Partiene som defineres til høyre og sentrum i norsk politikk innførte bl.a. momsen, og lovte samtidig å kutte i inntektsskatten. Dette skjedde ikke.

Opp gjennom årene har partiet fått mange betegnelser. Partiet anser seg selv for å være et liberalistisk folkeparti. De liberale trekkene finner man igjen i troen på valgfrihet hos enkeltmennesket. Partiet ønsker bl.a. fritt valg av skole, sykehjem, sykehus osv. Dette gjelder også innenfor tjenestene som tilbys. For eksempel vil partiet ha valgfri sidemålsundervisning og mer tilpasset undervisning på skolen.

Mange beskylder partiet for å være populistisk. Men det finnes flere former for populisme. Den dårlige formen for populisme, er å skifte mening etter hva som til enhver tid er populært. Fremskrittspartiet mener dette ikke er heldig, og plasserer seg heller ikke inn under denne kategorien. Tvert imot er mange av sakene som partiet tar opp upopulære saker, som å kreve en ny bistandspolitikk, stiller flere krav til folk som går på sosiale ytelser, og en annerledes tilnærming i miljøpolitikken. Det var tidligere heller ikke populært å kreve en strengere innvandringspolitikk.

Den formen for populisme som FrP mener er positiv, er at man snakker på en slik måte at det er mulig å formidle et politisk budskap til flest mulig. Man gjør ting lett forståelige for å nå ut til flest mulig og oppnå popularitet. I tillegg bør man ta på alvor hverdagsproblemer folk møter, og utfordre den politiske eliten. På mange måter er FrP et «ombudsmannsparti».

Mange mener også at FrP har en «vaktbikkjefunksjon». Dette innebærer at partiet skal si tydelig ifra når man mener andre politikere ikke følger opp løfter eller bryter med politikken man tidligere frontet. Man passer rett og slett på at ting går riktig for seg. Derfor har partiet særlig tatt opp saker i Stortinget der man mener andre partier, særlig de i regjeringen, bryter lover og spilleregler.

Enkelte vil selvfølgelig mene at FrP ikke har innflytelse. Dette er i og for seg riktig hvis man ser formelt på sammensetningen i Stortinget. Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet tilpasser sin politikk fordi man er redd for å miste velgere til FrP. Dette gjelder for eksempel innenfor innvandringspolitikk, hvor Ap nå vil stramme inn. Og dessuten på et område som skatt, der regjeringspartiene har lovet å ikke øke skattetrykket i denne perioden.

Mange har spekulert de siste årene i hvorfor Fremskrittspartiet er blitt så stort. Dette kalles populært for FrP-koden. En interessant analyse og oppsummering av debattene, kan du lese ved å trykke her.

I fjor ble det startet en stor debatt om FrPs kulturpolitikk. Og man fikk også en debatt om kulturelle verdier. Det hevdes at FrP ikke bryr seg om prinsipper eller kultur, noe som er tilbakevist i en velskrevet artikkel av journalist Dag Kullerud på denne siden.

Fremskrittspartiet blir beskyldt for å ville «privatisere alt». Det er riktig at partiet vil selge statlige bedrifter, som SAS, NSB og Vinmonopolet. Men samtidig er partiet for at viktige velferdsoppgaver som skole og helse skal betales av staten. Man vil la folk velge mellom offentlige og private tjenester, betalt av det offentlige. Forskjellen på dette og vanlig privatisering kan du lese om her.

Det har vært diskusjon om hvor Fremskrittspartiet skal plasseres i det politiske landskapet. Men kanskje er høyre-venstre-tenkningen feilslått? Denne oppdelingen kommer fra den franske revolusjonens tid, der man satte de konservative på høyre side i parlamentet og sosialistene på venstresiden. Imidlertid plasserte man også liberalistene på venstresiden. Dette viser kanskje hvor foreldet denne kategoriseringen er. Les om liberalisme på denne siden.

Lykke til med eksamen!