Sentralstyremedlem Helene B. Fredheim, skriver at manglende ressurser i barnevernet kan løses med opprydning i byråkratiet fremfor å gi barnevernet mer penger til å utføre oppgavene.
Skal vi tro alle medieoppslag som har vært de siste årene knyttet til barnevern, bør det ikke sås noen tvil om at barnevernet står overfor mange utfordringer. En av utfordringene er manglende ressurser til å utføre arbeidet. Debatten rundt problematikken om hvorfor de mangler ressurser er blant annet knyttet til at barnevernet får flere bekymringsmeldinger enn før, og at barnevernet har fått flere alvorlige saker som er vanskelige å håndtere. Løsningen til regjeringen er mer penger til barnevernet og flere stillinger. Det er også flere stillinger barnevernsarbeidere skriker etter. De sier at dersom de skal få gjort alt arbeidet som politikerne pålegger dem, trenger de flere ansatte i barnevernet. Etter mitt syn kan man av dette forstå hvor roten til problemet ligger. Det er ikke det at flere saker er vanskelig og håndtere, eller at det meldes flere saker til barnevernet. Derimot er det at de er pålagt veldig mange politikerstyrte reguleringer kanskje det som er kjernen til at det blir for mye og gjøre.
I fjor høst var jeg så heldig at jeg fikk erfare akkurat dette tett på kroppen, da jeg hadde praksis i barnevernet i melding og undersøkelsesgruppen. Maken til papirarbeid og innrapporteringer har jeg ikke sett maken til. Fire til fem skjemaer måtte fylles ut, bare for å registrere en bekymringsmelding som kom inn. Noe av det skulle registreres i perm og sendes av gårde, mens noe annet skulle registreres i datasystemet til barnevernet. I en undersøkelse skal man også innhente opplysninger fra andre innstanser, og må gjerne skrive mellom fire til ti brev. I tilegg må alt dette lages kopi av, noe skal arkiveres, noe må skrives inn i datasystemet på klienten og noe skal til fylkesmannen. Videre skal alle møter journalføres, til og med alle telefoner og sms-er man har med barna/ungdommene, foreldrene, skole og andre samarbeidspersoner i saken, skal journalføres. Det er også en rekke rapporter som skal skrives. Det jeg har nevnt er langt i fra alt, men det gir et lite innblikk i at det er mye skriving. En saksbehandler har gjerne 10 undersøkelser på en gang som innebærer en rekke møter og samtaler med de ulike partene i familien, samarbeidsinnstanser, hjemmebesøk etc. I tilegg er det andre reguleringer i barnevernloven på interne møterutiner i avdelingen, som er faste dager og tidspunkter hver uke. Det blir sjeldent tid til alt skrivarbeidet de er pålagt, og det de fleste barnevernsarbeidere drømmer om er en egen sekretær, da hadde alt gått mye lettere mener de. Er det veien å gå?
Nei jeg tror ikke det, jeg tror man kan løse mye av ressursproblemene ved og fjerne mye av byråkratiet som er skapt av politikerne. Barnevernet er modent for en gjennomgang av organiseringen, rutiner og reguleringer og klar for fornying. Dette skal Fremskrittspartiet ungdom være en forkjemper for. Jeg er overbevist om at mye byråkrati kan reduseres og at dette kan være med på å gi barnevernsarbeiderne bedre ressurser til å utføre arbeidet sitt. Slik jeg ser det, vil mindre byråkrati bety mer ressurser i barnevernet og bedre kvalitet, samtidig som vi sparer offentlige midler. Det er ikke mer penger barnevernet trenger, derimot er kutt i byråkratiet veien å gå.
Helene B. Fredheim, sentralstyremedlem FpU