I allmennaksjeselskap (ASA) må begge kjønn utgjøre minst 40 % av styret. De fleste ASA har sluppet unna regelen ved å skifte til vanlig aksjeselskap. Nå sier AP at statseide selskaper burde bruke kjønn som kriterium i ansettelse av ledere, Høyre og NHO støtter forslaget.
Slike lover er et angrep på aksjonærdemokratiet og den private eiendomsrett. Argumentene for må være holdbare og konsekvensene av ikke å innføre tvang må være alvorlige. Videre må det bevises at de eventuelle skjevhetene man vil utjevne eksisterer på grunn av illegitime strukturer istedenfor frivillige valg.
Kjønnskvotering fordrer at sjåvinisme, nepotisme eller kvinnefiendtlige maktstrukturer er så sterkt til stede i enkelte bedrifter, at det legitimerer å bringe alle bedrifter i kne og frata dem retten til å bestemme over det som er deres.
Kvotering fratar kvinner muligheten til å vise at de er like dyktig, og dyktigere enn andre menn. At kjønn skal trumfe kvalifikasjoner kan – for en med rette kvalifikasjoner og feil kjønn – vekke følelsen av urettferdighet.
Hvorfor stoppe kvotering ved underlivet? Hvorfor ikke kvotere på bakgrunn av etnisitet eller andre arbitrære forskjeller? Og hvorfor stoppe ved ASA? Hvorfor ikke kvotere i skolen, på slagmarken eller konstruksjonsplassen? Jeg mistenker at det kan ha en sammenheng med at kvinner er relativt sterkt representert i politikken. Videre tror jeg de stillingene det kvoteres til er stillinger den kvinnelige eliten ser det naturlig at andre ønsker seg.
Premisset for at det trengs kjønnskvotering – nemlig at det er samfunnsnormer eller fordommer som gjør at kvinner er underrepresenterte – gjør det vanskelig å forestille seg hvordan kvotering skal hjelpe. Det fargelagte synet – enten det være seg sjåvinisme eller underbevisste holdninger – vil trolig følge med kvinnen i hennes nye posisjon. Hvordan vil hennes «likemenn» se på denne kvinnen hvis det foreligger skepsis knyttet til hvorvidt kvinnen ville fått jobben uten kvoteringsregler.
Sanksjonene for bedrifter som ikke oppfyller kjønnsfordelingskravet er tvangsoppløsning. Regjeringen tar altså de tyngste skytsene i bruk mot disse bedriftene og antar at de heller vil slutte å eksistere enn å inkludere kvinner.
Loven rettferdiggjøres med at det nå er flere kvinner i ASA-ene. Slike argumenter er ubetydelige, selvsagt er det flere kvinner i styrene når det er lovpålagt. Det totale antallet kvinner i ASA-styrer har gått ned etter at staten truet med tvangsoppløsning, fordi antallet ASA ble halvert, altså virker loven mot sin hensikt.
Bedriftseier søker profitt, derfor er det beste styret det styret som vil gi eierne mest profitt, uavhengig av kjønn. Et behov for kvotering er å benekte dette, som krever et helt nytt syn på hvordan liberale demokratier organiseres.
Stadig flere kvinner tar høyere utdanning, særlig innen felt som tidligere var mannsdominerte som medisin og jus. Utviklingen kan ikke tilskrives statlig intervensjon, kun frie valg. Derfor er det liten gevinst i å tvinge kjønnsbalansen på dagens middelaldrende menn og kvinner.
Forfølgelse av egeninteresse i konkurranse med andre har drevet menneskeheten fremover med rekordfart. Når to parter inngår i frivillig handel, er begge tjent med handelen. Når mennesker gir av egen kreativitet, initiativ og arbeidsevne skapes vekst og når tilbydere konkurrerer om å være best blir tilbudet bedre.
Med kvotering er ikke incentivene til å være best like sterke. Konkurransen deles i to, kvinner mot kvinner og menn mot menn. En slik svekkelse av naturlige incentiver er i ytterste konsekvens en halvering av velstandsutviklingen og kreativiteten.
En lov som stigmatiserer en gruppe for hva de har under beina og krenker eiendomsretten, samtidig som den svekker denne vitale konkurransen tjener ikke samfunnets beste interesse. Jeg vektlegger bedriftenes eiendomsrett og mulighet til å velge folk på bakgrunn av hvem de er, ikke hva de er.
Kronikken stod på trykk i Finansavisen4 mars.