Kunstnere skal skape – ikke skrive søknader
Espen H. Rusdal i Dagsavisen skriver 05.02 at mange kjente kunstnere har fått støtte fra staten – et premiss jeg aksepterer. Men like mange kunstnere har aldri fått det. 1800-tallsmaleren Lars Hertevig var på sitt fattigste da han produserte mesterverk. Leonardo da Vinci levde også på en tid uten sosialdemokrati og puter under armene.
Nylig kom rapporten om kunstneres økonomi. Det jeg reagerer på er at debatten handler mer om hvilken støtteordning vi skal opprette for å gi mer penger til kunstnerne, enn om hvordan vi kan sørge for at flere kunstnere skal klare å øke inntektene sine.
Kunst og kultur er viktig. Men det er også studentboliger, skattelettelser og en verdig alderdom for de eldre. Kunst og kultur er så viktig at veldig mange mennesker og bedrifter velger å bruke mye penger på det, heldigvis. Det finnes en hel del private kunst- og kulturstipend. For eksempel DNB som investerer 50 millioner årlig i kunst. Mye av kunsten vi ser i offentlige rom er donert fra bedrifter eller lokale velgjørere, for eksempel Christian Ringnes som lagde en hel skulpturpark til en verdi av 300 millioner kroner til glede for Oslos innbyggere. Kanskje ville enda flere private sett seg nødt til å bruke penger på kunst dersom staten ikke gjorde det.
Alle land har kunst og alle land har sin egen kultur. Helt uavhengig av både økonomi og offentlige støtteordninger. Selv i de fattigste landene skapes det kunst. Spørsmålet er om du, jeg og hardtarbeidende nordmenn som sliter med å få endene til å møtes, skal måtte betale for kunst vi kanskje aldri får se, via skatteseddelen. Vi må se problemstillingen ved at Norge bruker så mye penger på kunst at langt flere enn de beste støttes, noe som skaper kunstig mange kunstnere.
Kitsch-maler og Nerdrum elev Jan-Ove Tuv sier følgende om hvorfor han vil fjerne kunstnerlønnen: Poenget er at talentet alltid klarer seg, så lenge man ikke stopper det. Skapende mennesker vil skape, ikke skrive søknader. Å sy puter under armene på folk, skaper aldri kultur. Hvis man tar vekk støtten, får man synliggjort hvem som virkelig ønsker å male, eller holde på med teater.
I dag får en gjennomsnittlig billedkunstner nærmere 50 prosent av sine inntekter fra andre ting enn selve kunsten de selger. Det mener jeg er for mye. Jeg mener om kunsten skal være fri, må kunstnerne i framtiden leve mer av egen lomme, enn av andres lomme. Mindre skatt på lave inntekter hjelper også kunstnere i startfasen.
Visesangeren Tønes har jobbet som elektriker i 20 år på Titania samtidig som han har vunnet to spellemannspriser og flere andre priser. Han han meg bekjent aldri krevd noe eller forventet noe for å drive med sin relativt smale sjanger. Nå kan han leve av dette profesjonelt som følge av at hobbyen er blitt så kvalitetsmessig bra at folk betaler for et produkt slik at han kan leve av dette.
Jeg mener at staten heller bør bruke kulturmidlene på kulturskoler og barn/unge framfor å støtte elitekunstnere. Dette er samme prinsipp som følges i idretten. Det er ingen som vil mene at man skal betale for elitesatsing der, men alle er enige om å støtte i bunn. På den måten vil alle få mulighet til å prøve kunsten, lære om kunsten og velge om de vil satse på kunsten. Jeg mener til og med at staten skal betale for at noen skal få velge å gå videre på kunsthøgskoler, men når de er ferdige på utdanningen de har valgt, må de i større grad være forberedt på at de må, som alle andre voksne, forholde seg til et liv hvor de selv er ansvarlige for å få endende til å møtes.
Det er jo ikke rart det går galt når man på Norges største utdanningsinstitusjon for kunstnere ikke har et eneste fag eller studiepoeng om hvordan man skal kunne leve av å være kunstner og tjene penger. Det er i beste fall et sjansespill og i verste fall å utdanne kunstnere til arbeidsledighet eller statlig pengeavhengighet.
Vi lever i et samfunn hvor det ikke er nok å være ekstremt dyktig. Du må være dyktig til noe som folk er villige til å betale for om du vil være en av de privilegerte som får leve av drømmen din. Et eksempel er volleyballandslaget. De må selv betale for å fly til landskamper. De er åpenbart dyktige, men det er ikke nok til å gjøre hobbyen til profesjonell karriere.
Til motsetning til Rusdal har jeg tro på at de gode norske kunstnerne har det som skal til for å lykkes for seg selv. Jeg har tro på at andre enn staten ønsker å betale for kunst og kultur. Men for å oppnå dette må vi slutte å opprettholde et kunstig kunstmarked finansiert av staten og overlate ansvaret til de som faktisk skal ha glede av kunsten, nemlig folket.