Det gikk ikke helt etter planen da 68 ungdomspolitikere og aktivister forsøkte å komme seg inn i Afrikas siste koloni, Vest–Sahara. Alle ble, i tur og orden, anholdt og deportert. Hensikten med turen, eller aksjonen, var å gi inspirasjon til Saharawienes fredelige kamp for selv bestemmelse og samtidig vise marokkanske myndigheter at det finnes en massiv internasjonal støtte for Saharawienes sak.
Men la oss spole litt tilbake. Hvordan endte en jeg opp med å bli anholdt, avhørt og deportert av marrokanske myndigheter?
Tidlig lørdags morgen, (16.01.2016) slang jeg sekken på ryggen og vendte snuten mot Agadir, Marokko. Sammen med flere andre spente aktivister kom vi oss forbi passkontrollen i Agadir og til første hindring, marokkanske taxier. Med våre fantastiske pruteferdigheter klarte vi å få en taxi til sentrum i Agadir til samme pris, men med verre standard. Hvordan kunne vi vite at det var faste priser mellom flyplassen og Agadir?
Da skranglekassen av en taxi endelig nådde frem til hotellet, var første prioritet å få tak i bussbilletter til Vest-Saharas største by El Aaiun. Det tar omtrent 12 timer med buss gjennom ørkenen fra Agadir til El Aaiun.
Nytt problem: Da vi ankom busstasjonen hadde ikke busselskapet CTM noen billetter å selge til to nordmenn. Panikken begynte å stige da vi innså at vi måtte kanskje leie en bil og kjøre til El Aaiun. Det er langt, på vanvittig dårlige veier. Heldigvis var det ledige billetter med et annet busselskap. Alt var klart til å reise til Vest-Sahara natt til mandag 18.01.2016.
Det var en rolig søndag i Agadirs tomme gater. Dagen ble brukt til å traske gjennom souken (det lokale markedet) for å handle mat og snacks til den lange turen.
Mitt reisefølge, Håvard Skogerbø, og jeg setter oss på bussen 21:15 og pulsen begynner å stige. Vi har allerede fått vite at flere av de andre norske delegasjonene har blitt deportert. Flere har blitt dratt inn til avhør. Jeg vil ikke inn i marokkansk fengsel!
Vi kommer oss gjennom flere checkpoint. Bussen blir ikke stoppet, den bare kjører rett forbi. Kanskje vi kan klare det? Kanksje det går? Men drømmen om å nå El Aaiun blir snart knust. Fem timer etter at vi hadde forlatt Agdir, entret to politimenn bussen. De sjekket passene til noen av de første passasjerene før de kom direkte mot oss og beordret oss ut.
De kommuniserte både på fransk, arabisk og engelsk. Og de var ikke særlig fornøyde med at vi var der. Etter hvert fortalte de at vi ikke ville komme oss til El Aaiun og at vi skulle ta en taxi tilbake til Agadir som de attpåtil ville at vi skulle betale for. Det nektet vi. Man betaler ikke for sin egen utlovlige deportasjon. Marokkansk politi var ikke særlig imponert over norsk stahet.
Politimenne var heller ikke særlig samstemte når det gjaldt grunnen til utvisningen. Noen sa det var “Guds vilje”, andre insisterte på at det var “terrorister” lenger sør. Guds vilje kan jeg ikke svare for, men en ting er klart det har aldri vært et terrorangrep i Vest-Sahara.
På vei tilbake mot Agadir ble vi stoppet i hver eneste checkpoint som vi hadde passert bare noen timer før. Det var frusterende for å si det mildt.
Kl. 05:00 mandag morgen var vi tilbake i Agadir, i en fullstendig stengt by. Helt utkjørt klarte vi å komme oss inn på det eneste hotellet vi kunne oppdrive.
Etter deportasjonen ble vi konstant overvåket. Sikkerhetspoliti fulgte oss døgnet rundt. Resepsjonisten på hotellet ringte politiet hver gang vi gikk inn og ut. Det er stor sannsynlighet for at mobiltelefonen min ble overvåket. I tillegg ble rommene våre ransaket opptil flere ganger. En vemmelig følelse. Det vil ta en stund før jeg slutter å se meg over skulderen.
Resten av uken ble brukt til å møte Saharawier i Agadir. Flere som vi skulle besøke i El Aaiun tok turen nordover for å møte oss. Historiene de forteller er grusomme. De viser en mørk side av det glansbildet som turistene får se av Marokko. Saharawienes historier er mange og forskjellige. Fellesnevneren er de lever i et land der de ikke kan stole på politiet eller myndighetene. De lever i et land der de blir systematisk undertrykket og forfulgt. De lever sine liv i eget land som er okkupert av Marokko. Stadig flere marokkanere flytter dit. Det er en styrt politikk fra myndighetene. Marokkanerne oppfører seg som herrefolk og Saharawiene er underlagt streng sensur og kontroll. Deres situasjon kan godt sammenlignes med hva Norge opplevde under 2.verdenskrig, da tyskerne hærtok vårt land. Men Saharawiene lever i en verden som har glemt dem.
Det Marrokko fryketer mest er at informasjon om situasjonen i Vest-Sahara og hvordan de behandler menneskerettighetsaktivister lekker ut til verden. FN-styrken Minurso, Vest-Sahara, er det eneste FN-oppdraget i verden som ikke har mandat til å rapportere om menneskerettighetsbrudd. Saharawiene er helt avhengig av at aktivister i Vest-Sahara kommer ut med sin informasjon på andre måter og at verden får vite hva som skjer.
Det var vårt mål med å reise dit. Vi visste at dette sannsynligvis ville medføre represalier fra marokkanske myndigheter. Det har det dessverre gjort. I dag fikk jeg vite at de Saharawiene som jeg snakket med, er blitt banket opp og hjemmene deres ransaket. Det er bitter påminnelse om Saharawiene må betale for det bortglemte Vest-Sahara.
Eva Charlotte Berner
Formann, Oslo FpU