I Dagbladet 7. oktober skriver Mani Hussaini, leder i AUF, at regjeringens budsjett er et «generasjonsran». Et kreativt ord – det skal han ha. Et ord jeg selv kunne brukt etter alt for mange år med tynne budsjetter med null satsning fra de endeløse Arbeidepartiregjeringene opp gjennom årene.
Det finnes så absolutt en fremtid for denne regjeringen. I statsbudsjettet for 2017 vises det at regjeringen evner å prioritere i en tid med store omstillinger, i motsetning til Manis parti som så alt for lenge har latt forfallet være givende. Statsbudsjettet 2017 er et budsjett for et tryggere samfunn, med økte bevilgninger til politi og forsvar, styrket velferd og økt sysselsetting. Dette er et budsjett for arbeid, aktivitet og omstilling. Fremskrittspartiet styrker velferden og trygger Norge for fremtiden. For at barn skal lære mer på skolen. For de som trenger helsehjelp. For rusavhengige, og barn som vokser opp i fattige familier.
Mani og AUF må gjerne være skuffet og lei seg. Det er forståelig. De ser endelig et budsjett som tar problemene i landet på alvor, og de begynner kanskje å innse at denne regjeringen får fornyet tillit i 2017. Og bra er det, for dette er bare starten på prioritert satsning, noe vi som nasjon trenger.
For de unge i Norge er dette budsjettet en gavepakke. Regjeringen foreslår en rekke tiltak for å bedre studenter og ungdoms hverdag. Studiestøtten økes til 11 måneder, det vil si 2600 kroner mer i året. Det bygges 2200 nye studentboliger som sikrer våre studenter en rimelig plass å bo. Frikortgrensen økes enda en gang, slik at det faktisk lønner seg å jobbe og man får mer ut av sine egne penger.
Det satses på tidlig innsats i skolen, slik at man får forebygget frafall og at man får fanget opp de som sliter faglig på skolen. Vi vet at omkring en femtedel av alle norske elever går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. I tillegg får de med psykiske lidelser mer hjelp. Og Mani er, sikkert som vanlig, også her frustrert og skuffet over at regjeringen ikke øker bevilgningene. Derfor vil jeg be han rette fokus mot de kommunene hvor hans eget Arbeiderparti styrer, og hvordan hans egne kommunepolitikere prioriterer skolehelsetjenesten. Ta Norges tredje største by, Trondheim, som eksempel.
Fremskrittspartiet foreslo der, å bruke 8,3 millioner kroner mer til å styrke skolehelsetjenesten i kommunen. Der valgte Arbeiderpartiet og stemme ned forslaget. Samtidig har Trondheim kommune fått 22,6 millioner i frie midler fra regjeringen til å styrke skolehelsetjenesten, men Arbeiderpartiet brukte knapt halvparten av disse midlene på dette formålet. Dette til tross for at rådmannens rapport viser at man trenger betydelig flere helsesøstre enn i dag. Generasjonsran foregår så absolutt, men det er Arbeiderpartiet som er den skyldige.
Mani skriver at det er sørgelig å lese om regjeringens klimasatsning. Jeg blir mer sørgelig over Manis argumentasjon. For FrP er det smertelig å øke avgifter på bruk av bil, men gledelig å samtidig minke prisen på de aller fleste bomstasjoner i landet. Fremskrittspartiet ønsker ikke å straffe vanlige folk og familier som sliter med å få hverdagen til å gå opp med henting på skole, barnehage og fritidsaktiviteter.
AUF og Mani må skjønne at Norge ikke bare ser ut som Oslogryta, og at den politikken de legger opp til straffer kun de svakeste og småbarnsfamilier. De fleste andre steder i landet vårt har man ikke andre alternativer enn bil. Dette er grupper som man til vanlig skulle tro Arbeiderpartiet jobber for, og ikke mot.
Jeg hadde håpet at Mani faktisk kunne sett de reelle utfordringene landet vårt står over, og ikke bare ropte høyest når hans synseforslag ikke får gjennomslag. Statsbudsjettet 2017 viser en handlekraftig regjering som bedrer hverdagen for folk flest.