Nylig valgte Norges Bondelag å bryte jordbruksforhandlingene. Statens tilbud på 410 millioner var ikke godt nok. Deres eget krav var nemlig en milliard kroner høyere. For meg minner dette om den klassiske krangelen fra de tusen hjem, om hvor mye barna skal få i lommepenger.
Det begynner gjerne uskyldig og forsiktig: «Pappa, jeg vil ha mer lommepenger». Javel, sier far og spør hvor mye Bondelaget mener de trenger. Bondelaget tenker seg kjapt om og svarer «1450 millioner kroner». Far synes dette er noe i det høyeste laget og foreslår et kompromiss der Bondelaget får 410 millioner mer i lommepenger. Et generøst tilbud tenker far, men Bondelaget setter seg på bakbena og er bastant på å få viljen sin.
Til slutt skriker Bondelaget, forlater forhandlingsstuebordet og stormer ut av rommet. Nå er tiden inne for å lage ugagn. Bondelaget setter seg foran kjøleskapsdøren i en tre timers tid, i håp om at far skal sulte i hjel i mellomtiden. Resultatet uteblir, til Bondelagets frustrasjon.
Å bryte forhandlingene er Bondelagets ekvivalent av “Nå går jeg til mamma”. Det betyr nemlig at saken går til Stortinget. Bondelaget vet godt at det er valgår og mange er på tilbudssiden for å kjøpe seg goodwill. Blant annet Arbeiderpartiet er raskt ute med å trøste når far er slem.
På Stortinget finnes også Bondelagets kule onkel, Senterpartiet. Senterpartiet har null problem med å love både lommepenger og lørdagsgodt, så lenge det stiller far i et dårlig lys. Det er tross alt ikke deres ansvar å innfri det heller. De har allerede fortrengt hvor ille det gikk den gangen Senterpartiet fikk lov til å passe Bondelaget for noen år tilbake. 9000 nedlagte gårdsbruk lager tross alt ingen lyd.
Tiden vil vise om Bondelagets lommepengekrav fører frem. Det eneste som er sikkert er at Bondelaget har behov for barneoppdragelse. For alle barn skal en gang vokse opp og lære å stå på egne ben. Det håper jeg Bondelaget også klarer en vakker dag.
Fredrik Juel Hagen
Sentralstyremedlem, Fremskrittspartiets Ungdom