Claudia er organisatorisk nestleder og valgkampansvarlig i FpUs sentralstyre. Denne uken har vi satt oss ned for å høre om hennes tur til Vest-Sahara og Algerie sammen med andre ungdomspolitikere, for å lære om okkupasjonen
Hva var målet med turen?
– Målet med reisen til Tindouf, Algerie, var å besøke de Saharawiske flyktningeleirene for å bli bedre kjent med deres situasjon og konflikt. Vi skulle forsøke å lære mer om hvorfor Marokko har okkupert Vest-Sahara og hva som er konsekvensene av det, samt hvordan andre land kan bistå med hjelp.
Hva gjorde mest inntrykk med reisen?
– Det som gjorde mest inntrykk fra turen til de Saharawiske flyktningeleirene var samtalene med Saharawiene. En av de eldre damene som vi ble kjent med er født og oppvokst i Vest-Sahara, men måtte flykte til Algerie i 1975, etter at Morokko okkuperte landet deres. Hun forteller om avhengigheten av hjelp fra andre land i så mange år og utryggheten for deres barn og barnebarn. Til tross for lite mat og fremtidsutsikter, ønsker de ikke mer bistand, men å få tilbake sitt land.
En blir også berørt av de mange personlige historiene vi fikk fortalt om den enkeltes liv i flyktningleirene og om hva som skjer i- og utenfor de okkuperte områdene i Vest-Sahara. Å høre om liv som går tapt i droneangrep, familier som lever i hus laget av leire og som raser sammen når det blir regntid, og ungdommer som ønsker å studere, men ikke kommer til å få seg en jobb. Hvis sistnevnte er så heldig å faktisk få muligheten til å studere, blir flertallet av de derimot indirekte tvunget til å flytte tilbake til leirene, der de ikke kan bruke utdanningen.
Hva har du lært om situasjonen som du ikke visste fra før?
– Vest-Sahara okkupasjonen er en konflikt som svært få kjenner til. Det er sjeldent informert om i mediene, ofte blir det ikke lært om på skolen, eller er en del av et samtaleemne i den allmenne debatten.
I løpet av denne turen lærte jeg om historien og forløpet til konflikten som startet i 1975. Etter at Spania som tidligere var kolonimakt i Vest-Sahara trakk ut, okkuperte Marokko landet. Siden den tid har det skjedd mye. Blant annet har en mur gjennom Vest-Sahara blitt bygd, som er den lengste muren i verden, etter den kinesiske mur. Det har blitt bygd verdens lengste minefelt. Og etter mange år med våpenhvile startet militær krig igjen i 2020.
Hvorfor er Vest-Sahara konflikten viktig?
– Vest-Sahara har vært okkupert av Marokko siden 1975. Marokko regner landet som sitt, til tross for at FN har støttet lokalbefolkningen i deres krav om selvstendighet. Likevel har det vist seg at det er vanskeligere sagt enn gjort, med årsak i mange politiske interesser fra flere
land. Vest-Sahara er i dag det eneste gjenværende territoriet på det afrikanske kontinentet som FN behandler som et uløst kolonispørsmål.
Kan du fortelle litt om selve reisen? Hvordan kom du deg ned dit? Hva gjorde dere mens dere var der?
Det var en utrolig spennende og lærerik reise som gav mange inntrykk. For å komme seg til flyktningleirene i Tindouf, måtte vi ta to fly, med mellomlanding i Alger i Algerie. Fra Tindouf fikk vi politieskorte av de Algeriske myndigheter til check-point, for så å bli eskortert videre til flyktningleirene.
Under oppholdet i flyktningleiren fikk vi muligheten til å møte studentorganisasjonen, regjeringen, det lokale sykehuset, gründere, barne- og ungdomsskole, FN og flere. Her fikk vi møte mange ildsjeler som jobber for et bedre samfunn og jobber for selvstendigheten til deres land.
Hvordan var møtet med Saharawiene?
Jeg er utrolig ydmyk som har fått muligheten til å bli med på en slik reise. I leiren bodde vi sammen med familien til Asria, som jobber i støttekomiteen for Vest-Sahara, og er en av de flotte menneskene vi reise sammen med. I leirene får de rasjoneringer av mat og drikke. Til tross for at vi var mange som reiste på besøk, og som trengte både mat, drikke og vann til både toalett, dusj og oppvask, betydde ikke det at de fikk mer av det fra rasjoneringene. Det var det aldri nevnt at var noe problem fra deres side. Det viser hvor utrolig gavmilde Saharawiene er.
De var også alltid imøtekommende og viste sin takknemmelighet for at vi reiste på besøk, og jeg er veldig takknemlig for at de tok oss så godt imot. Det var utrolig hyggelig å bli kjent med både barn, voksne og eldre. Det var rørende å høre deres historier og bakgrunn. Det skapte inntrykk å se hvordan de levde og hadde det, og likevel se deres pågangsmot og motivasjon til å lykkes med å få tilbake sin selvstendighet.
Jeg håper jeg en dag får muligheten til å besøke de igjen!
