Som barn får vi høre at vi kan bli hva vi vil. Dessverre kan ikke alle bli profesjonell fotballspiller, lege eller toppsjef, til tross for ønsker om «kremjobb». Mye avhenger av innsats og viljestyrke, men også evner spiller en viktig rolle. Selv de som har forutsetningene for å få den jobben de vil, må være villige til å legge ned den enorme innsatsen som kreves. Men de fleste av oss må innse at selv om vi kan få en jobb vi trives med, kan vi ikke alltid velge fra øverste hylle.
Mantraet som skal motivere oss som barn, – at alle kan bli hva de måtte ønske-, faller på sin egen urimelighet, noe som kan kvele innsatsviljen. Dette er godt illustrert i «trygdesnylteren», Vegard Skjervheim sitt beryktede innlegg i Dagbladet – et innlegg jeg sliter med å lese sammenhengende da provokasjonen blir for mye å makte. I innlegget forteller Skjervheim at han er en ung mann med alle forutsetninger og muligheter for å skaffe seg en jobb, men at det mangler på vilje og motivasjon. Skjervheim lever med viten og vilje et behagelig liv på bekosting av den produktive delen av befolkningen. Hvis utviklingen fortsetter som den gjør vil velferdsstatens bæresøyler briste slik som de Joniske søylene i Hellas.
For meg er det viktig med fritt valg av yrke, enten man er eiendomsmegler eller stripper. Andre bruker følgende resonnement om jobber som stripping: «Det er klart at ingen velger stripping selv, de gjør det fordi de trenger penger, alle skjønner at ingen drømmer om å bli stripper.» Jeg synes mildt sagt det er latterlig hvis vi skal ta utgangspunkt i at alle jobber som ikke er på alle barns top-ti-lister er forferdelige og nedverdigende. Det er kanskje slik at ikke mange barn drømmer om en karriere bak kassen på Rimi eller i renholdsbransjen. Betyr det at vi skal stakkarsliggjøre og stigmatisere de som velger en slik jobb? Jeg tillater meg å anta at de fleste som ikke har drømmejobben sin, har valgt «å ta til takke» fordi man enkelt og greit trenger en jobb for å brødfø seg. Alle kan faktisk ikke velge karriere fra øverste hylle.
Jeg har en stor respekt for alle mennesker som står opp om morgenen og bidrar, enten de gjør det bak kassen i dagligvarebutikken, fra advokatkontoret, eller fra strippestangen.
Innlegget stod på trykk i Bergens Tidende