Det siste året har vært en dyster tid for alle oss som elsker frihet. Regjeringen Støre har vist siden sist vi var samlet i denne salen at den tilliten de har fått, er en tillit de på ingen måte fortjener. La meg først si at ikke alt som har skjedd har vært Støre sin feil. Men regjeringen har likevel aktivt valgt dårlige løsninger som gir mindre frihet til helt vanlige folk.
Men med det siste året i bakhodet, så skal jeg ærlig innrømme at jeg synes det var litt vanskelig å skrive denne talen. Ikke fordi jeg sliter med å komme på løsninger, kritikk mot regjeringen eller at jeg mangler engasjement. Men fordi de problemene som vi som folk og land står ovenfor er større enn et enkelt vedtak i stortinget. De stikker dypere enn som så. Vi står ovenfor noen enorme utfordringer som samfunn. Vi har færre arbeidstakere per trygdemottaker i dette landet enn noen gang før. Én av seks kroner som brukes i Norge brukes av det offentlige. Alle piler peker på at dette problemet vil fortsette å vokse, for fra vi er barn av så har stortinget for lengst vedtatt at staten skal aktivt inn og polstre hvert eneste skarpe hjørne. Skjerme oss fra alt som gjør vondt og sy noen sinnsykt dyre puter under armene våre. Det er færre nå enn før som er villig til å stå opp tidlig, kjøre den lange veien til jobben og levere en ærlig dags arbeid. Og kjære landsmøte. Det er et stort problem.
Vi må slutte å sløse med skattepengene vi krever inn. Hundrevis av milliarder av kroner kastes årlig bort på tiltak som folk flest rett og slett ikke vil ha, og folket kommer ikke lenger til å sitte stille i båten og følge med på at deres lommebøker tømmes. Ungdom kommer til å flykte fra dette landet. Alle dyktige folk kommer til å flytte fra dette landet når vi har kommet opp i de skatter dere vil ha. De ordene er ikke mine. De tilhører Anders Lange, og de ble sagt for 50 år siden. Politikken vår første leder advarte mot i 1973, den ser vi konsekvensene av i dag. Aldri har staten krevd inn flere skattekroner og aldri har folket vært fattigere. Vi har alltid vært partiet som tør der andre tier. Når de andre partiene synes at sannheten er litt vond å svelge, da er det bare et parti som har ryggrad til å fortelle den. Det er Fremskrittspartiet.
Som da vi i flere tiår fortalte om farene ved masseimmigrasjon. Vi ble ledd av, kastet ut av debatter, hudflettet i rikspressen og kalt de styggeste ting. Men så kom til slutt en ordentlig flyktningkrise, og et bredt stortingsflertall tok endelig til fornuft og stilte seg bak vår innvandringsminister Sylvi listhaug sine 40 forslag for å få orden på norsk flyktningpolitikk. Kjære landsmøte, vi kjempet aldri for den politikken fordi den var så populær, eller fordi vi fikk skryt i pressen. Vi kjempet fordi den var riktig, og takk gud for at vi tok den kampen.
Som vi en gang var forut vår tid med viktig innvandring og integreringspolitikk, viktige reformer som fritt behandlingsvalg, barnehagereform, statlig finansiering av eldreomsorgen og ABE-kutt, så ber jeg instendig om at vi løfter også dette spørsmålet. At vi tar oss selv i nakkeskinnet og innrømmer at statens pengebruk, den er på ville veier. Alt som er fint er ikke nødvendigvis en statlig oppgave, og vi skal alltid tenke oss om, både en og to ganger før vi rører lommeboken til folk flest. Jeg skjønner at det er kjipt å være festbremsen i Oljenorge, men nå er det på høy tid å slutte å love ting som koster og starte å styre med et nøkternt og liberalt grep.
Kjære landsmøte. Jeg må avslutningsvis si det at jeg er sjeleglad for at FrP står skulder i skulder med ungdomspartiet sitt i de viktige frihetskampene vi nå kjemper. For sterkest er vi når vi står sammen, og nettopp sammen kan vi sikre Norge en friere fremtid. Tusen takk.